Glimt fra perioden 1974-1980

Skrevet av BJØRN LUND

 

 

I løpet av disse syv årene spilte Glimt to cupfinaler, var landets beste cuplag i perioden 1974-1977, rykket opp til 1. divisjon og vant sølv i sin første sesong i norsk toppserie. Dette var samtidig glansperioden til klubbens to største spillere før vi fikk eliteserie i Norge, Harald Berg og Arne Hanssen.

 

NORGES BESTE CUPLAG

 

Cupfinaleseieren over Vard på Ullevaal 26. oktober 1975 er det absolutte høydepunktet i Bodø/Glimts historie. Glimt vant 2-0 etter scoringer av Sturla Solhaug (57 min) og Arne Hanssen (88 min).

 

Hør Bjørge Lilleliens sammendrag av Cupfinalen 1975 her

Seieren var ikke bare en sportslig triumf, men også en historisk milepæl i nordnorsk og også norsk fotball. Dette var nemlig første gangen at et nordnorsk lag hadde spilt seg fram til finalen siden cupen ble åpnet også for nordnorske klubber i 1963. Finalen gikk aldri inn i historien som en stor fotballkamp. Det var selve begivenheten som førte den inn i historiebøkene.

 

Stemningen blant de 24.778 tilskuerne på Ullevaal var elektrisk. Det var den også i de nordnorske stuene. Glimt-Vard var nemlig en av de første norske kampene som ble sendt direkte på TV.

 

Mange mener at mottakelsen spillerne fikk da de landet på flyplassen i Bodø om kvelden, er like minneverdig. Over 5000 mennesker hadde samlet seg i området for å hylle Glimt-heltene som ble kjørt ned i byen som om det var selveste The Beatles som var landet i Bodø.

 

Cuptriumfen i 75 kom ikke helt overraskende. Året i forveien spilte Glimt seg helt fram til semifinalen i cupen hvor de tapte 0-5 for Viking i Stavanger. Før de kom så langt, hadde Glimt slått ut blant andre Rosenborg og Sarpsborg, begge etter ekstraomganger.

 

Cupflyten fortsatte så året etter. I 4. runde ble regjerende cupmester Skeid slått (1-1 i Oslo, 3-1 i omkamp på Aspmyra). I 5. runde (kvartfinale) ventet regjerende seriemester Viking som ble sendt hjem med 1-2 (Jakob Klette matchvinner). Både cup- og seriemesteren måtte altså strekke våpen for Glimt som sto mer og mer fram som et cuplag.

 

Siste hinderet på veien til Ullevaal var Start. Glimt fikk denne gangen hjemmebane i semifinalen som de vant 1-0. Den historiske målscoreren var Sturla Solhaug slik han ble da han åpnet ballet i finalen.

 

Ingen lag gned seg lenger i hendene når de ble trukket ut mot Glimt i cupen. Det måtte i så fall være klubbenes kasserere. Bodø/Glimt var blitt landets mest populære lag, og folk strømmet til for å se Harald Berg og co. I 1976 gikk Glimt igjen til kvartfinalen etter å ha slått Molde 5-2 etter ekstraomganger (Terje Mørkv ed fikset ekstraomgangene) i 4. runde på Aspmyra.

 

I kvartfinalen trakk Glimt Brann, men denne gangen ble det bortebane. Bergenserne vant knepne 1-0 og kom seg etter hvert helt til finalen hvor de slo Sogndal.

 

Cupen var nå blitt Glimts greie. I 1977 var det duket for ny cupfinale på Ullevaal. Etter blant annet 9-0 over Tromsø i en av de tre innledende rundene i Nord-Norge, ble Strindheim, Bryne og Steinkjer i tur og orden slått ut. Finalemotstander var den ferske seriemesteren Lillestrøm som for fullsatte tribuner vant 1-0 i en meget jevn kamp. Matchvinner ble Tom Lund som en eneste gang kom fri fra oppasser Gunnar Haare. Men det var nok.

 

I løpet av fire år hadde dermed Glimt spilt to finaler, tre semifinaler og fire kvartfinaler. Få har vel gjort noe tilsvarende i moderne tid.

 

*** Glimts cupmestere i 1975 var:

 

Jon Abrahamsen, Trond Tidemann, Einar Kolstad, Truls Klausen (skadet før finalen), Odd Bjørn Kristoffersen, Tor Eriksen, Arild Olsen, Harald Berg, Jacob Klette, Sturla Solhaug (innbytter), Ove Andreassen, Arne Hanssen, Terje Mørkved og Trygve Nygård (innbytter).

 

KVALIFISERING

 

På 1970-tallet måtte den nordnorske avdelingsvinneren i 2. divisjon spille kvalifisering mot 2-erne i de sørnorske avdelingen. Ordningen ble oppfattet som svært diskriminerende i landsdelen.

 

Både i 1974 og 1975 fikk det galt for Glimt. Først møtte nordlendingene Eidsvoll Turn og Fredrikstad. Året etter var Odd og Vard kvalikmotstanderne.

 

Men alle gode ting viste seg å være tre. Odd var første motstander. Kampen gikk på Aspmyra og Glimt vant greit 4-0 etter to mål hver av Arne Hanssen og Sturla Solhaug. Legg merke til hvor mange viktige mål disse to scoret for Glimt på 70-tallet. I 1976 scoret de henholdsvis 41 og 28 mål for klubben.

 

Dermed måtte Glimt ha minst uavgjort mot Lyn i Oslo for å rykke opp til 1. divisjon. Igjen scorte Arne Hanssen et livsviktig mål for klubben. Han gav de gule 1-1 på Ullevaal, men Lyn utlignet da 13 minutter gjensto av kampen som var Harald Bergs 300. for Glimt. Det ble blant de mest nervepirrende minuttene i klubbens historie. Men båten bar og Bodø/Glimt var endelig i 1. divisjon.

 

*** Glimt vant en annen stor seier for nordnorsk fotball på 70-tallet. Det var Glimts innsats på banen og på forbundstingene som gjorde at nordnorske klubber fikk en rettferdig plass i det allnorsk seriesystemet fra 1977.

 

FIRE SESONGER i TOPPSERIEN

 

23. april 1977 var det klart for Glimts debut i landets øverste fotballserie. Laget var godt forberedt, blant annet hadde Glimt kjøpt spillerne fri gjennom vinteren slik at de kunne trene på dagtid.

 

Debuten skjedde på Brann stadion. Verre sted å debutere på kunne man knapt tenke seg. Tribunene var spengt, men de 22.000 tilskuerne fikk seg en overraskelse da nykomlingene scoret kampens eneste mål. De to som sto bak det historiske målet, hadde begge spilt i 1. divisjon og vunnet the Double for Rosenborg. Terje Mørkved serverte, og Arne Hanssen scoret Glimts første toppseriemål.

 

Syv dager senere, på selveste 1. mai, var det klart for første hjemmekamp (10.000 tilskuere). Som så mange ganger senere var HamKam gjester under stadionåpningen. Sogningen Gunnar Haare ”strømpet” inn det første toppseriemålet i Aspmyras historie, mens lofotingen Sturla Solhaug scoret det andre. Glimt vant 2-0 og ledet 1. divisjon!

 

Fortsettelsen gikk litt tråere, men ved halvspilt serie lå Glimt på 3. plass. Etter ferien spilte Glimt 12 kamper på rad uten å tape. Tapet kom i aller siste seriekamp. Ei uke før cupfinalen mellom de samme to lagene vant LSK 3-1 og tok en klar 1. plass. Glimt vant sølv, bare ett poeng foran Molde. Sesongen sett under ett var det nesten 8000 tilskuere i snitt på hjemmekampene.

 

Sølv i både serie- og cup er senere bare overgått av 1993-laget.

 

Så kom den ofte vanskelige andresesongen. Og spådommen slo til. Ved halvspilt serie lå Glimt ensomme i bunnen med bare tre poeng etter 11 kamper ”Mannskapet er blitt for gammelt,” slo ekspertene fast.

 

Høsten skulle vise noe annet. Etter siste vårkampen ble den nederlandske treneren Rene van Eck sparket og erstattet av Odd Bjørn Kristoffersen. Han var treneren bak cupgullet i 75, opprykket i 76 og de to sølvmedaljene i 77.

 

Odd Bjørn Kristoffersen fikk raskt skikk på laget samtidig som Arne Hanssen gjorde comeback og viste at han slett ikke var for gammel. Glimt tok flere høstpoeng enn noen andre lag og berget plassen flere serierunder før slutt med sin 9. plass.

 

Men så var det slutt på moroa. 1979 og 1980 var lite minneverdige sesonger. Glimt ble riktignok nummer  syv i 79, ett poeng mindre enn Rosenborg, men produserte få mål (19 på 22 kamper). Veteranene begynte nok å dra på årene. Det gjorde også Harald Berg, men ”Dutte” ble likevel kåret som årets spiller i 1. divisjon av VG og fikk trofeet overrakt på Ullevaal av den legendariske engelske keeperen Peter Shilton.

 

Etter 79-sesongen la Harald Berg opp, og symbolsk nok rykket Glimt ned. Det hadde aldri før skjedd i klubbens 64-årige historie at Glimt rykket ned en divisjon.

 

Glimt ble sist i 1. divisjon med bar e 12 poeng etter å ha scoret fattige 13 mål på 22 kampe r. Tre av disse gjorde toppscorer Arne Hanssen som gav seg etter sesongen.

 

En som imidlertid holdt mål, var Jon Abrahamsen som ifølge VG var årets keeper i Norge. Han fikk da også sin landskampdebut.

 

Men nedrykket var altså et faktum, og det tok 13 år før Bodø/Glimt igjen kom tilbake i det gode selskapet.

 

*** Glimt spilte 88 kamper i daværende 1. div. Flest spilte Anders Farstad (86), Arild Olsen (85), Ove Andreassen (83), Terje Mørkved (80), Jon Abrahamsen (73) og Ivar Pedersen (73).

 

Arne Hanssen var toppscorer med 20 seriemål.

 

ANDRE HØYDEPUNKT PÅ 70-TALLET

 

De to cupfinalene gav Glimt billett til E-cupen for cupvinnere, og begge gangene trakk de attraktive italienske mestere. I 1976 var det Napoli med verdens da dyreste spiller Beppe Savoldi på laget. Glimt tapte 0-2 og 0-1, men spilte to fantastisk gode kamper. Personlig har jeg knapt sett bedre keeperspill enn Jon Abrahamsens borte i Napoli.

 

To år senere startet det med stygge 0-5 for Inter i Milano. I returkampen på Aspmyra gikk det bedre. Arne Hanssen (igjen) gav Glimt ledelsen til pause. Men Sandro Altobelli, den eneste mannlige verdensmesteren som har spilt på Aspmyra, utlignet før Inter vant 2-1.

 

Også engelske storklubber fant veien helt til Bodø på 70-tallet. Southampton vant 2-0 på Aspmyra i 1975, få måneder før de ble engelske cupmestere. Også West Ham (1-1) og Bristol City avla populære Bodø-besøk på 70-tallet. Det samme gjorde nederlandske Feyenoord.

 

*** I en treningskamp i Oslo foran kvalifiseringen i 1976 vant Glimt hele 7-2 over Vålerenga.

 

ELITESERIEGLIMT

 

 

Av: Thomas Fredriksen

 

 

Vi tar ett tilbakeblikk på Glimts forrige epoke i Eliteserien.  Cupgullet i 93, europacuptriumfen mot Sampdoria, laget som ikke kunne rykke ned, her er Bodøs beste siden 1993.

 

Den 3 november 2005 endte en æra. En uke før hadde Glimt kjempet en heroisk kamp mot Start, men bare maktet uavgjort og kunne ikke lenger redde plassen. Bodø/Glimt hadde i tretten år båret banneret som Nord Norges flaggskip, men nå blafret flagget på halv stang, og skulle neste sesong heises i nye farger, hvitt og rødt, Tromsøs farger, laget som i tretten gule år hadde spilt i skyggen av Glimt.

 

Femten år før hadde Glimt startet ny nord norsk æra. Laget rykket opp fra 2 divisjon den sesongen med suveren margin. Året etter overtok Trond Sollied som Glimts nye trener og klubben ramponerte 1 divisjon. Laget åpnet med å utklasse Fredrikstad 4-0 i Nordlandshallen og lå på tabelltoppen fra første til siste runde. 5-1 mot Odd, 7-0 mot Eik og 5-0 mot Vålerenga var bare noen av Glimts seire den sesongen. Det var feber i Bodø det året. Fotballfeber, og nordlending etter nordlending ble smittet av Bodø/Glimts stjernelag. Laget avsluttet med å slå cupmesterne Strømsgodset 4-2 i Bodø, og rykket opp med suverene 17 seire, 4 uavgjort og bare ett eneste tap. Samtlige kamper de to sesongene ble spilt i Nordlandshallen der Glimt ikke tapte en eneste gang. Det nye, flotte anlegget var sterkt medvirkende til gjenreisningen av det nord norske flaggskipet. Bodø/Glimt var tilbake i toppdivisjonen med det sterkeste lagbildet Nord Norge har sett til denne dag. Harald Berg og Arne Hansen kunne endelig få hvile i fred, ett nytt lag hadde tatt plassen. Charles Berstad og Trond Sollied var bautaer i forsvaret, på midten fyrte Tom Kåre Staurvik av den ene raketten etter den andre, mens Runar Berg var dynamoen og bensinen på Glimts fargesprakende lag. Fremst på banen knitret Åsmund Bjørkan og Harald Brattbakk, mannen som skulle bli den mestscorende spilleren i toppserien gjennom tidene. Dette var laget som året etter opprykket  inntok frontens første linje: Bodø/Glimt var i eliteserien.

 

Den sesongen kastet Glimt gule stjerner over toppserien. Laget åpnet borte mot Tromsø i en episk, nordnorsk sesongåpning, direktesendt på TV. TIL tok ledelsen, men så snudde kampen. Etter pause overtok Glimt, kombinasjonene og sjansene kom på rad og rekke, og da åtte minutter gjensto utlignet Brattbak og sikret Glimt uavgjort på Alfheim. Etter målløst mot Fyllingen gikk teppet opp for Glimts første hjemmekamp, den første på Aspmyra siden 1990. De to foregående sesongene hadde Glimt spilt i Nordlandshallen. HamKam var første opponent og Glimt vant 3-0, den første av tre strake seire som førte Glimt til tabelltoppen. Glimt spilte gnistrende offensiv fotball og Tromsø supporterne deserterte i flokkevis. Først i 6 serierunde kom sesongens første tap mot Viking, men Glimt gikk rett til topps alt runden etter da Start ble slått 2-1 på Aspmyra. Så fulgte en av tidenes kamper. Lyn fra Oslo ble sønderskutt i Bodø. Kampen endte med uvirkelige 8-0 til Glimt, tidenes toppserieseier.

 

Deretter møtte laget tittelforsvarerne Rosenborg i Trondheim, sesongens vanskeligste kamp. RBK lå ett poeng bak Glimt på tabellen. 240000 tilskuere var møtt opp, men det skulle snart bli stille på tribunene. Tommy Hansen spilte frem Thor Mikalsen og Glimt gikk i ledelsen igjen. Så var det Rosenborg sin tur til å ta frem angrepsspillet. Rettere sagt forsvarsspillet. Brakstad og Henriksen, to forsvarsspillere, scoret hvert sitt mål og RBK var på tabelltoppen. Men Bodø/Glimt lot seg ikke slå denne kvelden heller. En modig dommer blåste straffe mot hjemmelaget med ti minutter igjen å spille. Tom Kåre Staurvik knallet ballen i mål og Glimt vippet Rosenborg ned igjen på andreplass. Så ble vårsesongen ble avsluttet med en ørliten smell; Glimt fikk sitt første hjemmetap med 1-2 mot sin gamle fiende Lillestrøm. Det var Glimts første tap i Bodø siden 4 juni 1990.

 

Men høsten åpnet med tre strake seire, blant annet ble Fyllingen utklasset med 5-1 av Glimts nye galleri. Deretter fulgte ett tap mot HamKam, men så fant Glimt virkelig toppformen: 3-0 mot Molde, 3-1 borte mot Brann ”Glimt spilte med selvtillit, formasjoner og besluttsomhet. Brann opptrådte nølende og usikkert fra første spark, og havnet i bunnstriden igjen”- Sportsboka, 1-0 mot Start –”Trond Sollied var enige med Start spillerne at Glimt var heldige som fikk tre poeng og fortsatt tabelltet... Men det var langt fra flaks alene som gjorde at Bodø laget fortsatt kunne drømme om seriegull. Laget spilte effektivt og utnyttet de sjansene som bød seg”, deretter ble Viking utklasset. Nok en gang ble kampen en parade av offensiv fotball og 4-1, før laget snudde 0-1 til seier mot Lyn i Oslo. Da gjensto det bare tre runder og Glimt  kronet tabellen. Så gikk teppet ned. Seriefinalen på Aspmyra ble avgjort av Rosenborgs rutine. RBK gikk hardt ut og var isende effektive da sjansene kom, og gikk til pause med 2-0. Runar Berg reduserte, men tross en heroisk sluttspurt ble Glimt vippet ned fra toppen. Med 3-5 mot Lillestrøm i neste kamp var RBK mestere. Glimt avsluttet mot Kongsvinger i Nordlandshallen. Uavgjort ville sikre sølvmedaljene. Men dette var sesongen da uavgjort definitivt ikke var godt nok for Glimt. Det ble en parademarsj foran virvelende, vaiende, gule bannere og skjerf, og Bodø/Glimt knuste Kongsvinger også, 4-1. Publikum kunne stolt gå av banen som kronede sølvmedaljevinnere, en massiv prestasjon av klubben som to år før hadde vært i 2 divisjon. Men selv nå var ikke toppen nådd. Bodø/Glimt var i cupfinalen. Tre drømmeaktige år var en kamp fra å bli fullendt.

 

Den 24 oktober var Ullevål stadion innhyllet i en lydmur fra Glimts gule arme. Hovedstaden var inntatt, fotballnorge okkupert. For fjerde gang spilte ett Nord Norsk lag finale. All ære til TILs cupvinnere fra 86, men Bodø/Glimts mannskap satte alt som tidligere var kommet fra nord i skyggen. Sollied, Staurvik, Brattbakk og Berg var en kamp fra gullmedaljen som faderne Harald Berg og Arne Hansen hadde tapt i 77.

 

Glimt hadde strålt og glitret på veien. I 4 runde hadde de snudd 0-1 til seier mot Drøbak Frogn før teppet gikk opp for ”Der spiel des spieles” som tyskerne ville sagt: Tromsø mot Bodø/Glimt i kvartfinalen!

 

Tromsø hadde hatt en grotesk sesong. Alt før kampen var laget blitt sønderknust av Glimt. I sju år hadde TIL vært nordlendingenes lag. Nå var de satt fullstendig i skyggen av det gnistrende galleriet fra Bodø. TIL hadde mistet minst tre fjerdedeler av supporterne sine. Nær hver eneste nordlending i landet hadde rett og slett stukket av fra klubben. Trofaste Tromsø supportere var blitt fortrollet av det nye superlaget fra Bodø. Forhekset og forført. Nå holdt de med Glimt alle mann. Tromsø fikk en psykologisk knock out som er merkbar til denne dag. For virkelig å sette tornekrone på verket hadde laget spilt elendig. Før kampen lå TIL nest sist på tabellen. Nå skulle de få en siste sjanse til å ta tilbake det nord norske seiersskjoldet.

 

Men Glimt tok føringen fra start og da Tommy Hansen brøt gjennom på høyrekanten brøt TILs forsvar sammen. Han la ballen inn ved bakre stolpe, der kom Brattbakk og satte den  nådeløst i mål fra kloss hold.

 

TIL kom seg noe etter den dårlige starten, men det hjalp dem ingenting. I det første omgang gikk mot slutten fikk Glimt bensin i blodet. TIL rotet vekk ballen på egen halvdel og Glimt slo til som rovfugler. Tommy Hansen lagde sammenbrudd i TIL forsvaret og spilte fri Bent Inge Johnsen som enkelt scoret alene med keeper. Bare minutter senere fikk Glimt frispark fra 25 meter. Tom Kåre Staurvik løftet ballen over TIL sin mur og ned i hjørnet, en knyttneve av ett skudd. Tromsø gikk svimeslått i garderoben og Glimt fansen gikk i spinn på tribunene. Det sto 3-0 til Glimt og det ble 3-0 til Glimt. Bodø kunne heve bannerne som nordens beste fotballby.  

 

En kamp fra cupfinale. Fotballfeberen virvlet og flommet i nord. Glimt var nødt til å få bortekamp i semifinalen og trekningen ble hard. Brann borte. De røde lå på nedre del av tabellen, men cupkamper mot laget er russisk rulett. Ingen lag spiller bedre kamper i cupen enn Brann. Ingen spiller dårligere heller, men ingen trodde Glimt ville få det lett uansett. Tvert imot, under det massive trykket fra tribunene skulle det rutinerte hjemmelaget bli en knallhard opponent.

 

I stedet hadde Bodø/Glimt helt bensin i fotballskoene. Bare tre minutter var spilt da Runar Berg sendte en nær fjernstyrt pasning til Åsmund Bjørkan som tente etterbrenneren: Som en brannpil suste han gjennom på venstrekanten og kom ansikt til ansikt med keeper. Vinkelen var skrå, men Bjørkan avfyrte skuddet med glassklar presisjon, i stolpen - klang - og i nettmaskene. En stjernestart. Og Bodø/Glimt hadde mer på tanken. Igjen stormet Bjørkan gjennom Branns svimeslåtte venstrekant, og avsluttet med ett computerstyrt innlegg. Brattbakk rev seg løs og avsluttet på direkten. 2-0 til Glimt, halvspilt omgang, Brann sto i brann, det strømmet nær røyk fra hjemmelagets smadrede mål.

 

Men så skiftet kampen totalt karakter. Bodø/Glimt fikk plutselig strømbrudd i eget forsvar, og Brann skrudde på dynamoene. På tre minutter var Bodø/Glimts ledelse lagt i grus. Først en Arild Stavrum scoring, og så ett spektakulært selvmål av Bent Inge Johnsen. Bodø/Glimt var Norgesmestere i dramatikk.

 

Den episke kampen bølget frem og tilbake i andre omgang. Glimt forsvarte seg nådeløst og kontant, og kontret flere ganger Brann forsvaret ut på bristende is. Det så likevel til å gå mot uavgjort da to minutter gjensto av kampen. Da bryter Glimt ett Brann angrep. Mikalsen finner Brattbakk som legger inn foran mål der Ivar Morten Normark vinner luftduellen. Han header ballen ned i feltet og der, der, DER er foten til Åsmund Bjørkan som styrer ballen i mål. Bodø/Glimt leder igjen. Og s mp;aring;, på overtid, stormer Runar Berg gj ennom det sønderskutte Brannforsvaret og knaller ballen ned til høyre for keeper. 4-2. Bodø/Glimt er tilbake i finalen.

 

Og så blir sesongen kronet. På Ullevål møter Glimt Strømsgodset fra 1 divisjon. Glimt spiller lenge en svak kamp. Det er sand og grus i angrepsspillet, og laget makter ikke å spille seg gjennom ett tettpakket Godset forsvar. Samtidig er Glimt solide som stål bak på banen, og den gulkledde massen på tribunen venter tålmodig på sjansen som før eller senere er nødt til komme. I 70 minutter holder Strømsgodset stand, men så blir Bent Inge Johnsen vakkert spilt fri av sesongens store spiller Runar Berg. Johnsen holder både hodet og føttene kalde og kontrollert som is plasserer han ballen i hjørnet fra 14 meter. Da er Strømsgodset knekt. Og tolv minutter senere blir de knekt igjen. Tom Kåre Staurvik fyrer av en panservernrakett og  SIFs keeper hører bare smellet da nettet går opp i flammer bak ham. 2-0 til Glimt. Bodø/Glimt er mestere. Nord Norge er mestere. Nord Norges mesterlag er Norgesmestere.

 

Sesongen 1993 står fortsatt som en bauta i nord. Aldri før, aldri siden har landsdelen hatt ett bedre lag enn det som den sesongen spilte på Aspmyra. Det virvlet stjerner fra Trond Sollieds mannskap. Ikke bare kjempet Glimt i toppen, foran øynene til hele landet spilte de ut en parade av angrepsfotball, Glimt gnistret, glitret og boblet. De var mestscorende av alle i serien, imponerende 51 mål på 22 kamper. En uke etter at det nyopprykkede laget tok sølvet i serien ble cupfinalen vunnet, en prestasjon som til denne dag ikke har blitt matchet.

 

Norsk fotball hadde for øvrig sitt kanskje aller største år denne sesongen. RBK og Lillestrøm slo Austria Wien og Torino (borte) i europacup, Kongsvinger holdt Juventus til uavgjort, og Drillos senket England, utklasset Polen og klarte det uvirkelige: kvalifisere seg for Fotball VM. Innenfor denne rammen ble Glimts prestasjon bare ennå større. Det kan ikke gjentas nok hvor sterk denne prestasjonen var og hvor godt laget til Glimt var blitt. 1993 var som en drøm om ett drømmelag, og etter tretten år ble det gule banneret på ny heist i nord.

 

Dette var Glimts største epoke, Nord Norges store æra. Harald Bergs lag maktet aldri å følge opp sølvet i 77, men Trond Sollieds ellver strødde stjerner over toppserien også de kommende årene. Det neste skulle gå inn i klubbhistorien som en av lagets største, kanskje den aller største.

 

Glimt måtte slite tungt i serien i 1994. Akkurat som i 78 skuffet laget massivt etter en imponerende debutsesong. En dårlig sesongstart forankret Glimt blant bunnlagene, og poengtapene kom på rad og rekke. Skruer var løsnet, muttere falt ut. Ørjan Berg vendte tilbake til Bodø etter vårsesongen, men høsten ble likevel en deprimerende kamp mot nedrykk. Glimt endte til slutt på tiende plass, hakket over streken.

 

I en slik sesong var forventningene labre da Glimt vendte tilbake til Europa. I Cup vinner cupens kvalifiserende runde møtte Glimt Olympija Riga. Ett grått, men skummelt lag fra Øst Europa på ett tidspunkt Glimt ble kvalt i bunnstriden, mange trodde Glimt ville bli enkelt eliminert, og det før cup vinner cupen var kommet i gang. I stedet leverte Glimt en stjernekamp som gikk rett inn i galleriet ”Det beste fra nord” side om side med cupgullet fra 75, 93 sesongen, og cupfinalen 86 (Jada, selv svorne Glimtfans holdt med Tromsø i den kampen). Glimt smadret Latvierne fullstendig. I ett 90 minutters angrepsshow knuste Glimt Olympija 6-0, det var og er en av Norges beste opptredener i Europa. Men den skulle bli satt i skyggen av den neste.

 

For tredje gang skulle Glimt til Italia. I 76 hadde de gule gjort en stolt opptreden mot Napoli, to år senere fulgte en skikkelig smell mot Inter, denne gangen var det UC Sampdoria som sto klinge til klinge med Bodø/Glimt. Sampdoria er en middelmådighet i Italia nå, men i 1994 var de en av Europas mest fryktede klubber. På seks år hadde laget fått en knusende resultatrekke. Tre ganger italienske cupmestere, to cup vinner cup finaler, italiensk ligamesterskap i 91 fulgt av finaleplass i Europacupen sesongen etter. Det året utklasset de Rosenborg 5-0 i første runde, ett par år før hadde de lekende lett slått ut Brann. Ingen ventet at ett Glimtlag i nedrykkningssonen skulle kunne stå imot de grovkalibrede kanonene fra Genova. Aspmyra var ikke engang godkjent for E cup, kampen måtte gå på Ullevål.

 

Men nasjonalarenaen var den perfekte rammen rundt det som skulle bli en historisk opptreden. Glimt spilte uten press og det er nettopp i slike kamper de gule har tatt frem sitt ypperste spill, bare husk kampene mot Odd i høst. Sampdoria tok en kikk på den norske tabellen og forventet en enkel seier, i stedet fikk laget elektrosjokkbehandling. Glimt smadret en ny barriere ved å beseire italienerne 3-2, Nord Norges største opptreden i en europeisk turnering. Glimt glitret og gnistret. De ikke bare vant, de ikke bare vant fortjent, det italienske mesterlaget ble utspilt på Ullevål. Glimt ledet 1-0 ved pause etter å ha kjørt over Sampdoria. Da trodde alle at italienerne skulle komme blodig tilbake i andre omgang, i stedet var det Glimt som løftet seg enda ett hakk. Glimt ledet 2-0, deretter 3-1 før Sampdorias effektivitet reddet ettmålstapet. Denne kampen ruver blant de store, kanskje er det Glimts sterkeste prestasjon noen sinne. Sampdoria, en av Europas mest gullglitrende klubber, ble slått av spydspissen fra det nordligste Norden, og var heldige som bare tapte med ett mål. Sampdorias banner ble brent uten nåde, og den blå trøya gjennomboret av tre skinnende gule piler. Sammen med Tromsøs seier mot Chelsea i snestormen tre år senere står dette som det høyeste nivå ett Nord Norsk lag har nådd, ett evig minnesmerke over Bodø/Glimts gylne generasjon. Det ble 0-2 tap i Genova, men Glimt forsvarte seg tappert. Seieren over ett av Europas mest skremmende lag var en triumf som mye, mye mer enn oppveiet Glimts svake opptreden i serien.

 

Kanskje kan man likevel si at Trond Sollied burde fått ennå mer ut av laget enn hva han gjorde. Glimt spilte stjernefotball også de kommende årene, men klarte aldri å gjenfinne stabiliteten fra den første sesongen. Glimt gikk fra brakseire til braktap, det var nok landets mest underholdene lag disse årene, men de unødvendige smellene laget jevnlig måte tåle var irriterende grus i motorene til fotballmaskinen fra Bodø.

 

Dårlige sesongåpninger ødela for Glimt både i 94, 95 og 96. En snestorm av seire på høsten 95 førte Glimt som ett luftvernrakett oppover tabellen og laget endte på bronsemedaljeplass. En stor prestasjon, men den kunne vært større. Året etter ble det i cupen at Glimt markerte seg sterkest. På ny tok Glimt frem sin beste angrepsfotball og nådde finalen etter tre imponerende scoringsshow. I 4 runde ble Brann slått 3-2 i Bodø, deretter fulgte blitzkrigfotball. Stabæk og Kongsvinger ble begge slått 5-1 borte, Bodø/Glimt var i finalen igjen. Mot Tromsø, for første gang møttes to lag fra nord i finalen på Ullevål, toppen var nådd.

 

En uke før finalen ledet Trond Sollied Glimt for siste gang på Aspmyra. Motstander var Viking, Glimt vant 7-0. Og så ble nasjonalarenaen fylt av en storm av gule skjerf og rødhvite flagg. Bodø/Glimts og Tromsøs bannere vaiet i vinden, teppet gikk opp for tidenes finale. Glimt tok ledelsen etter en scoring som glitret gull. Jada, Runar Berg var borti ballen med hånda, men da var han 25 meter fra Tromsøs mål. Måten Berg deretter raste gjennom TILs forsvar minnet om en hauk i en spurveflokk. Så snudde kampen. Tromsø scoret to ganger, og de fleste nøytrale tilskuere følte at Tromsø nok fortjente å vinne den kampen, ti år etter at de utklasset Lillestrøm i den uforglemmelige 86 finalen. Bodø/Glimt fikk sølv, en stor prestasjon av stort lag. Som krem på kaken vant Glimt også 5-1 borte mot Beitar Jerusalem i UEFA cupen denne sesongen. Seks utrolige år var kommet til veis ende. To opprykk, to cupfinaler, sølv og bronse i serien, alt innvevd i gnistrende, sprakende, offensiv fotball.

 

Cupfinalen 1996 markerte slutten på Glimts store æra. Laget nådde semifinalen året etter, men så begynte Glimt sakte men sikkert å synke på tabellen. Klubben hadde fått frem en stjernegenerasjon, men hadde ikke ressurser til å fylle hullene da nøkkelspillere som Runar og Ørjan Berg og Jan Derek Sørensen med flere forlot Bodø. Publikum begynte også å forlate klubben. Ett snitt på 7000 i 93 ble til slutt redusert til 4000, ett av eliteseriens laveste. Bodøværingene burde definitivt støttet mer opp om laget selv om suksessen uteble. Glimt endte nittitallet som en middelhavsfarer, og måtte flere ganger spille seg ut bunnstriden før de i det hele tatt kom så langt. Det nye århundret ble ikke bedre. Glimt var blitt en av toppseriens minste klubber, og ble gang etter gang trukket ned i nedrykkningssonen. Men gang for gang spilte de seg ut igjen. Bodø/Glimt viste en imponerende vilje til å holde hodet kaldt i vanskelige situasjoner, og sikkert spille seg inn på trygg plass. Både i 2oo1 og 2oo2 var Glimt på bristende is, men kjempet seg inn på sikker grunn til slutt. Bodø/Glimt ble laget som ikke kunne rykke ned. Glimt sto med ryggen mot veggen og kniven på strupen igjen og igjen, men i de avgjørende duellene i bunnstriden lot ikke laget seg slå. Synd Bodø publikummet ikke støttet mer opp om Glimt i disse årene. Ett snitt på 4000 var og er altfor lavt for en klubb med Glimts historie, flaggskipet fra nord. Aalesund kjemper mot nedrykning likevel trekker de 10000 til hver kamp, at ett lag som Bodø/Glimt har mindre enn halvparten på sine hjemmekamper er ikke bra. Manglende publikumsinntekter var definitivt med på å tappe Glimt for ytterligere ressurser.

 

2003 ble ett minneverdig år, det første på årevis der Glimt ikke var involvert i bunnstriden. Sesongen endte med sølv i serien for tredje gang og cupfinale som sukker på kremen. 3-0 semifinalen mot Tromsø var en episk, klassisk kamp, den aller beste Glimt har spilt i dette århundret. Seriekampen mot Stabæk, 3-1, samme sesong trakk over 7000 til Aspmyra, hvor har de 3000 ekstra tilskuerne VÆRT de siste årene?

 

Etter denne strålende sesongen gikk Glimt ned i bunnstriden året etter, akkurat som i 78 og 94. Få lag trives dårligere under forventningspress enn Bodø/Glimt, og laget gjorde sin verste sesong i manns minne. Glimt kom på kvalifiseringsplass og var nær ved å rykke rett ned da baklengsmålene rullet inn mot Molde i siste serierunde. Først i tolvte time ble plassen reddet. Da møtte Glimt Kongsvinger i kvalifiseringskamp på Aspmyra, og mens sneen strømmet ned vant Øystein Gåres gutter 4-0 og plassen ble for siste gang reddet.

 

I 2005 gikk teppet ned. Fra første dag kjempet Glimt i bunnstriden. Da høsten startet lå begge de Nord Norske lagene under streken. Tromsø reiste seg og gjorde en mesterlig høstsesong, kronet med å avansere til gruppespillet i UEFA cupen. Glimt derimot lå fastlåst blant bunnlagene. Hele tiden hadde Bodø/Glimt kontakt med lagene over streken, og de fleste var innbitt i troen på at Glimt også denne gangen skulle klare det. Glimt tok fire strake hjemmeseiere, en av dem mot Tromsø, og da Molde ble slått etter tidenes raskeste scoring kom Glimt endelig opp på kvalikplassen. Men så sluknet lyset i skjebnekampen. Glimt møtte Fredrikstad, som lå under Glimt på målforskjellen. Kampen gikk på Aspmyra, og det skulle bli Glimts svarteste øyeblikk. Den store muligheten til å få ett avgjørende pusterom ble ødelagt med 2-1 tap. Keeper Tor Egil Horn var ansvarlig for begge baklengsmålene, men Brattbakk reduserte etter en halvtime. Da hadde Glimt over en time på å komme tilbake i kampen, men var i stedet heldige som ikke tapte mer. Horns to tabber var definitivt ikke den primære årsaken til at lyset ble slukket. Laget kjempet tappert i neste hjemmekamp. Håvard Sakariassen headet Glimt i ledelsen mot Start og ved pause var det fortsatt håp. Men Start kjempet om seriegullet. De trykket på i andre omgang og til slutt måtte utligningen komme. Det endte uavgjort og en æra for Nord Norsk fotball var omme. I tretten år hadde Glimt ligget i toppserien, cupen var vunnet, finaler nådd og medaljer var innkassert, men til slutt tok også den historien slutt.

 

Bodø/Glimt var nede, og Tromsø overtok banneret som Nord Norges lag. En uke senere spilte Glimt sin siste kamp i toppserien mot Lyn. Nasjonalarenaen var det perfekte stedet for Glimt å ta farvel med toppserien. Kampen var uten betydning, men borteseksjonen var likevel fylt av hundrevis av gulkledde supportere som var møtt frem for å vise Glimt den siste ære. På banen holdt Glimt uavgjort til minutter gjensto av første omgang. Da fant Jonas Kolstad ut at Horn hadde fått nok oppmerksomhet for tabben mot Fredrikstad. Med en KJEMPEtabbe fomlet han ballen rett i eget nett og sørget for at kollegaen ble satt fullstendig i skyggen. Meget solidarisk. Keepetabber var imidlertid Glimts minste problem i denne kampen. I andre omgang var forsvaret åpent som en motorvei. Målene raste inn på rad og rekke, det endte 0-6, og Glimt avsluttet sin opptreden i toppserien med å sprenge grenser. Aldri har Glimt gått på ett større tap enn det de gjorde i denne kampen. Desto mer imponerende var støtten fra de gulkledde på tribunen. Kampen ble en feiring av Glimt med vaiende bannere og flagg. Glimt supporterne satte hjemmefansen i skyggen. Baklengsmålene strømmet inn, men ikke en eneste gang hørtes antydning til piping, klaging eller misnøye med laget. Glimts siste kamp ble en ærerik opptreden av supporterne, en hyllest til 13 helgule år. 

 

Aldri har ett lag fått sterkere støtte fra fansen under ett seksmålstap enn det Glimt fikk i denne kampen. La oss glemme resultatet, og heller huske hvordan vi har holdt det nord norske flagget hevet i tretten ærerike år. La oss løfte det i tretten nye. at nordnorske klubber fikk en rettferdig plass i det allnorsk seriesystemet fra 1977.