2003: Dobbelt nest best, men best i nord

I 2003 var det ingen som levnet Bodø/Glimt noen sjanser før sesongen, men nok en gang skulle de helgule fra nord vise seg å bli en fargeklatt i norsk toppfotball.

Etter at Bodø/Glimt i flere år hadde havnet på den nederste halvdelen av Tippeliga-tabellen sto de, foran 2003-sesongen, ovenfor flere utfordringer. Flere markante spillere hadde tatt steget ut i løpet av 2002, og den relativt tynne stallen slet med flere skader og sykdommer på spillerne. I tillegg var klubben ute noen år tidligere å meldte om økonomiske problemer, noe som førte til at de ikke var i noen posisjon til å hente inn nye spillere. 

Med tredjekeeper Jonas Ueland Kolstad i mål startet Glimt sesongen slik skeptikerne hadde trodd, med bortetap og null poeng, men etter 1-0-tapet i Lillestrøm snudde lykken for bodøværingene. Glimt tapte ikke en eneste kamp før Rosenborg kom på besøk til Bodø 1. juni. Glimtlaget ble en suksess. I en serie med 26 kamper vant Glimt 14 av dem, spilte 5 uavgjort og tapte bare 7 kamper. Det var nok til å ta sølvet i serien, fem poeng foran Stabæk på bronseplass. Rosenborg ble suverene seriemestere med 14 poeng ned til Glimt. 

Runar Berg oppsummerer sesongen slik: 

Rosenborg ble en lei nøtt å knekke for Bodø/Glimt denne sesongen. Ikke bare vant de serien suverent foran Glimt, også i cupen måtte Glimt til slutt gi tapt for den overlegne stormakten fra Trøndelag. Men ikke før i finalen. 

Best i nord

Bodø/Glimt og Tromsø har i mange år kjempet om hvem som er Nord-Norges beste lag. Sju år tidligere møttes de to nordnorske gigantene i cupfinalen på Ullevall, en cupfinale vi i Bodø ikke er særlig glad i å prate om. I 2003 var det klart for at sårene fra 96' skulle leges da Bodø/Glimt beseiret Aalesund i kvartfinalen og trakk Tromsø på Alfheim i semifinalen. 

14. oktober 2003 er en dato som utmerker seg i oversikten over "Slaget om Nord-Norge". Tromsø var nyopprykket til Tippeligaen og hadde fått en tøff start på eliteserietilværelsen som skulle vare i ti år. TIL endte til slutt på en 11. plass og med semifinaleplass i cupen, men her skulle eventyret for "Gutan" stoppe. Glimt reiste til Alfheim med et revansjelystent lag. Ikke bare hadde de cupfinalen fra 96' i tankene, men Tromsø hadde noen uker tidligere yppet seg til seier på Aspmyra i en spennende seriekamp. Hjemmebanefordelen gjorde ikke Tromsø til noen mindre favoritt foran semifinalen.

For Glimts del var Stig Johansen ute med skade og de helgule måtte dermed klare seg uten den robuste lofotværingen. I Glimts bakre rekker var Cato André Hansen og Fredrik Kjølner solide og stoppet Tromsøs Ole Martin Årst. André Hansen var en god spiller for Bodø/Glimt denne sesongen og mot Tromsø på Alfheim var han ikke vanskelig å be. Etter en drøy halvtime satte han ballen i mål og for første gang i løpet av den vakre oktoberkvelden kunne glimtspillere og -supportere juble. Olav Råstad satte inn 2-0 etter 77 minutter før Jan Egil Brekke avgjorde for gjestene på overtid. Det hele endte 3-0. 

Svein Lundestad har skrevet en bok om Bodø/Glimts første 100 år og beskriver det sånn: "Dette var en av de viktigste seirene mot Tromsø noensinne, og bodøværinger jublet både i Tromsø og Bodø. (...) Begeistringa var stor etter semifinalen i Tromsø og forventningene høye foran finalen på Ullevaal. Glimt hadde lyktes med det meste dette året, hvorfor ikke en sjelden seier mot favorittene fra Rosenborg?" (Lundestad, 2016). 

Ullevaal og jubelbrus

Vi må ti år tilbake i tid for å finne sist gang Glimt kunne løfte en kongepokal. Sju år i forveien, som nevnt, endte cupfinalen med sorg og fortvilelse, derfor skriver vi ikke mer om det nå. Cupfinalen i 2003 bød på en herlig brødreduell mellom Ørjan og Runar Berg. Ørjan hadde allerede tatt seriegullet, som han og RBK attpå til sikret hjemme mot nettopp broren og Bodø/Glimt etter å ha slått gjestene 5-4. Var det Runars tur nå?

Før halvtimen var spilt ble det grunn til å juble for de mange bodøværingene som hadde tatt turen til Ullevaal denne novemberdagen. Som alltid når Glimt spiller cupfinale var tribunen gul fra ende til annen.

Har du lest om da glimtsupporterne forandret norskfotball?

Stig Johansen stupte frem og headet inn et frispark og sendte Bodø/Glimt i ledelsen. Bodø/Glimt hadde Rosenborg i kne, men det varte ikke lenge. På motsatt side av banen var tribunefargene hvitt og svart. Rosenborgs Frode Johnsen duket opp på bakre stolpe og banket ballen forbi Bodø/Glimts keeper Tor Egil Horn, og dermed var lagene like langt. Det ble heller ikke flere mål i ordinær tid, og det måtte ekstraomganger til for å skille de to lagene. 

En cupfinale mellom Norges to beste lag skal være jevn, og det var den, men det var Rosenborg som skulle trekke det lengste strået. Trønderne hadde en joker i innbytteren Jan Gunnar Solli. Solli lagde både ett og to mål før han takket for seg og løftet kongepokalen sammen med ti tuse troll. Bodø/Glimt måtte se seg slått på Ullevaal nok en gang, og for andre gang i 2003 fikk Glimt sølvmedaljer mens Rosenborg tok gullet. 

Likevel, Bodø/Glimts sesong i 2003 står frem som en av de aller største prestasjonene i klubbens historie. Fra å være dumpekanditaten til alle mediene og fotballekspertene til å ta dobbelt sølv. 

Hva som gjorde at Bodø/Glimt denne sesongen var så sterke er vanskelig å sette fingeren på, men at treneren Øystein Gåre var delaktig hersker det ingen tvil om. Gåre ble senere kåret til "Årets trener" i norsk fotball 2003. En trener som  har satt sine spor på Aspmyra Stadion førr evig. 


Annonse: