Datoen viser 12. juni 1999. På et sykehus i Santiago, Chile blir en liten mørkhåret gutt født. Den nybakte mammaen er kun 16 år, narkoman og alene. Fra det første åndedraget blir den nyfødte gutten tatt hånd om av helsevesenet. 

Livets fire første år på barnehjem

Det siste bilde som ble tatt av Joacim i Santiago. Foto: Privat

Fire år etter, på et barnehjem i Santiago, finner vi den lille gutten. Han er mager, spiser næringsfattig mat og sover på en tynn madrass på det slitne barnehjemmet. Her er det barn i alle aldre, og mange han kan være sammen med, men han holder seg likevel for seg selv.

13 194 km unna Santiago er adopsjonsprosessen for et par i Bodø godt i gang. En prosess som har tatt et helt år med advokat i spissen. Paret gjør seg klar til å tilbringe tre måneder i Chile for å få hjem en liten gutt de kun har snakket med på telefonen. De har også sendt over bilder for å gjøre gutten kjent med den nye familien sin. Det ene bildet er av en gammel dame. Over telefonen får han høre at det gamle damen er hans nye bestemor. Han får også høre at hun har en rød bil som han biter seg merke i. Den lille gutten begynner å kalle henne «Auto-Bæsta» som direkte oversatt til norsk ville blitt «bil-bæsta».  

Etter tre måneder i Chile, og et helt år med adopsjonsprosessen, kan paret endelig ta med den lille gutten hjem. Han får navnet Joacim Javier Hansen. 

Kun fire år gammel går han inn døra til sitt nye hjem, i en fremmed by og et fremmed land.  Han er skeptisk til både den nye mammaen og pappaen sin, og alle andre han møter på veien. I det han åpner døra senkes skuldrene. I en stol sitter hun i levende person – Auto-bæsta. 

Joacim var mye ute med hunden Timmy hjemme i Bodø. Foto: Privat

– Jeg husker det som om det var i går. Ut fra telefonsamtaler og bilder jeg mottok på barnehjemmet følte jeg at jeg kjente henne da jeg så henne for første gang. Det var kun Bæsta og hunden Timmy som fikk kos av meg den dagen, sier Joacim med et smil. 

Joacim begynner i barnehagen og han er preget av å ha blitt understimulert i flere år. Han er villere enn de andre barna og føler seg fort annerledes. Allerede i barnehagen får han påvist diagnosen ADHD, og han får ofte beskjed om å roe seg ned. Ikke overraskende er den første norske setningen Joacim lærer seg: «Sett dæ ned».

– Mamma måtte ofte be meg om å sette med ned, fordi jeg var overalt. Jeg ble sett på som en bråkmaker, og etterhvert klassens klovn. Jeg synes det var vanskelig å finne meg venner, og jeg ble ofte litt usynlig i klasserommet, forteller han. 

18-årsdagen i kasjotten 

Årene går og allerede i 8. klasse tar livet til Joacim en helomvending. Hasj, alkohol og partydop blir en del av hverdagen hans.

– Jeg var, og er, fortsatt en nysgjerrig gutt. I barskapet visste jeg at det var sprit, og jeg kjente på behovet for å teste det ut. Man kan vel kanskje si at det var alkoholen det startet med for min del, men det gikk fort over til hasj og partydop, fortsetter han. 

Joacim reflekterer over egen prestasjon etter en kamp på Nasjonal turnering på Nadderud. Foto: Vilde Rasmussen/Glimt

I 2016 blir han sendt til Tromsø Ungdomssenter for tvangsinnleggelse av barnevernet. I 10. klasse bestemmer Joacim seg for å søke på linjen Helse og oppvekst på videregående. Han kommer inn, men faller fort av da rus blir et behov som melder seg hver eneste dag.  

Etter et år i Tromsø blir Joacim sendt til Ås Ungdomssenter. Her fortsetter han videregående, men nå satser han på å bli bilmekaniker. Rusen blir lettere tilgjengelig enn noen gang, og dagene han møter opp på videregående kan telles på ei hånd.  

– Jeg har mange minner fra Ås, både på godt og vondt. Like ved institusjonen bodde det en mann som vi stadig dro innom for å kjøpe hasj fra. Det var alt for lett tilgjengelig til at vi klarte å holde oss unna, sier han opprørt. 

12. juni 2017 er 18-årsdagen til Joacim. Dagen han endelig skal flytte hjem igjen til Bodø. Joacim flytter inn i en døgnbemannet kommunal bolig. Han har ikke planlagt store feiringen, men han drar likevel og kjøper noen seksere med øl – kun fordi han kan! For å feire popper han noen øl for seg selv, men før han vet ordet av det er leiligheten full av folk. Ute på hans private terrasse står det en fremmed mann som provoserer Joacim. Lite visste han at det var sivil politi. Resten av 18. årsdagen ble tilbrakt i kasjotten kun 20 minutter unna hans nye hjem. 

– Glimtvis endret alt

De neste årene skal han og politiet bli godt kjent. Joacim sitt rulleblad øker stadig etterhvert som årene går. Rundt 2020 får han en toårig samfunnsstraff som følger av en dumdristig kjøretur med stjålet semitrailer mot Mo i Rana. Han har hele livet vært interessert i fotball, og han blir tipset om at treningstimene på gatelaget Glimtvis kunne bli regnet som samfunnsstraff.

– Da jeg fikk høre at jeg kunne sone straffen min og spille fotball samtidig, så jeg på det som den perfekte anledningen, sier en engasjert Joacim. 

Les mer om Glimtvis HER.

Han begynte å spille fotball på Glimtvis, men ble tidlig stempelet som en rebell. De andre på laget hadde alle hatt utfordrende liv, men de viste en mye større takknemmelighet enn det Joacim klarte. Joacim fikk de andre på laget til å se rødt, og både spillere og trenere mistet troen på at han skulle bli en fast del av laget. Likevel klarte Joacim etterhvert å vise sårbarhet, noe som skulle vise seg å være mye kulere. 

– Det kom for en dag at det gikk opp for meg at jeg var den eneste på laget som prøvde å «tøffe» meg. Heldigvis så jeg at jeg ikke kom til å nå langt om jeg skulle fortsette å tøffe meg – jeg måtte jekke meg ned litt. Etterhvert så jeg at de andre på laget hadde en holdningsendring jeg også ønsket for meg selv, og jeg begynte å tørre å være sårbar, forklarer Joacim. 

Til alles store overraskelse klarte Joacim å komme seg på riktig spor etter x antall samtaler med trenerne på laget. 

I dag bor Joacim i Rønvika sammen med katten sin Valentino, og mens han prøver å finne seg en jobb, er han på to treninger i uka med laget som betyr alt.

– Jeg begynte på laget kun for å få unna samfunnsstraffen min. Etter hvert innså jeg at fotballen kunne endre livet mitt på samme måte som det hadde endret livet til de andre på laget. Glimtvis er blitt mitt andre hjem, og hadde det ikke vært for treningene med Glimtvis og tålmodigheten til både spillerne og trenerne på laget, tør jeg ikke tenker på hvor jeg hadde vært i dag, avslutter en rørt Joacim. 

Se video fra da Joacim og Glimtvis var på Nadderud på Nasjonal Turnering HER.